Lolina aka Inga Copeland

En sjelden gang inviterer vi artister tilbake som tidligere har opptrådt hos oss, i tilfellet Lolina aka Inga Copeland, var vi ikke i tvil om å hente henne tilbake. Sist gang hun gjestet Ekko var i 2015, en unik opplevelse og et høydepunkt på programmet. Inga har alltid holdt en lav offentlig profil, men de få intervjuene som finnes har gitt grobunn for et eksotisk utvalg av rykter: har hun egentlig prøvespilt for Arsenals kvinnelag, solgt epler med usb-minnepinner på gaten i Brixton, eller var hun (og makker Dean Blunt) egentlig tilstede når Noel Gallagher møtte Tony Blair, og heter hun egentlig Inga i det hele tatt?

At hun ikke snakker så mye om seg selv eller musikken sin er akkurat sånn det må være, hun trenger ikke forklare, ei heller bli forstått. Så mye av dagens elektroniske musikk lever kun på rytmen og basslinjen, men det er ikke bare her nerven i Lolinas musikk ligger, den vrir og gnir seg innpå deg, lydbildet er unikt men likevel gjenkjennelig. Sammenligninger med Jenny Hval, Actress eller Laurel Halo er passende. Forrige gang Jenny gjestet oss spurte hun faktisk om vi kjente til Lolina og om hun hadde vært hos oss. Litt av et sammentreff at vi akkurat hadde booket henne til årets festival. Låtene hennes gjør seg best i rommet mellom sjangre, der de får utfolde seg fritt og trekke på elementer fra ulike musikktradisjoner. Slik sett er Inga Copeland et unikum i vår overfylte, samlebånd-dominerte digitale hverdag.